Sinnet

I denne sammenhengen vårt mentale og emosjonelle jeg. Våre tanker, forestillinger, følelser og formeninger om verden og oss selv.

Sinnet lagrer og sorterer informasjon og gir oss dermed et oversiktsbilde over verden. Ut i fra den informasjonen som har vært tilgjengelig for oss, skaper sinnet et bilde, sin versjon, av verden. Denne versjonen er den vi lever i og fortolker gjennom, og den er dermed det som farger vår opplevelse av verden og livet. Ingen opplever verden objektivt.

Har man lært at verden er et ondt sted, vil man fortolke alle hendelser og mennesker ut i fra det. Det vil si at man vil anta det verste i hver situasjon, og gjøre regning med at mennesker generelt er ute etter å ta oss eller i alle fall svindle og lure oss. Har man derimot lært at verden og mennesker er grunnleggende gode, vil man fortolke akkurat de samme hendelsene og menneskene i motsatt fortegn. Ingen av disse versjonen er objektivt sanne, men de oppleves fullt ut sanne for den som holder fast ved sin fortolkning som en Sannhet.

Et hvert menneske vil ut i fra sitt verdensbilde søke å gjøre det beste. Det beste utifra sin verden, ikke nødvendigvis det som oppleves best for andre som er involvert. Desto hardere man holder fast i egne forestillinger desto mer begrenser vi vår opplevelse av verden, for det eneste det blir plass til er det som harmonerer med slik vi allerede ser tingene. Dermed skaper vi god grobunn for fortrengning. Det som ikke passer inn må skyves unna, og det blir dermed liggende i det Jung kaller skyggeaspektet. Denne skyggen som inneholder alt vi ikke kan og vil forholde oss til, har stor makt. Desto mer av oss selv som er plassert her, desto mindre rom er det igjen til livsutfoldelse. Det vi fortrenger trenger ikke å ha en negativ karakter, det er vel så ofte positive sider som ikke passer inn eller er matnyttig. For eksempel kreativitet, følsomme sider, oversanselige evner, seksuell energi osv.

Vi har et innbygget behov for å utfolde oss og for å bli godtatt som de vi er. Denne indre trangen får tingene vi har fortrengt i skyggen til å presse på for å frigjøres. Når vi samtidig gjør det vi kan for å holde dette tilbake skapes en indre spenning. Denne spenningen kan gi utslag i angst, depresjon, kroppslige spenninger, rastløshet, generell tretthet eller aggresjon m.m. 

Ved å våge seg inn i skyggen og se på det som ligger der, vil man kunne frigjøre ressursene og dermed løse opp spenningen.

Følelsene

Følelsene er vår reaksjon på verden rundt oss og på det vi erfarer, og de er noe av det vi er flinkest til å fortrenge.
Vi forsøker å unngå å kjenne på hva og hvordan vi faktisk føler. I mange tilfeller har vi holdt på med dette så lenge at vi har glemt hvordan vi kjenner etter. Ofte når jeg spør folk hva de føler leter de i hodet og tankene etter hva de mener isteden, men følelser og meninger er ikke samme sak. Følelsene er nært knyttet både til kroppen og det fysiske livet, og til sjelen eller den du er bakenfor. Følelsene er det som gjør livet levende på godt og ondt. Som gjør at vi kjenner at vi lever, og som gir oss mulighet til å bli kjent med oss selv. 

Ofte er vi livredd for å leve. Livredd for å elske pga av smerten vi opplever når vi mister eller blir sviktet. Livredd for å utrykke oss av frykt for å dumme oss ut eller å bli misforstått. Livredd for å utrykke følelser og behov i frykt for at de ikke blir møtt eller for at de skal såre noen andre. Og ikke minst, livredd for å bli avvist av frykt for smerten i å være alene, i å falle utenfor, i ikke å være del av. 

Når denne frykten får regjerer, begrenser vi livet på alle måter. Vi går fra å leve til å eksistere.

Som kultur er vi lite flink på følelser, ingen har lært oss opp i å kjenne etter og å ta ansvar for det vi føler. Det er et helt felt vi ikke har forstått og som vi derfor ikke føler oss trygge i. Og det å ikke føle oss trygge, er noe av det verste vi opplever. Derfor forsøker vi å stappe følelsene tilside som noe brysomt og vi står igjen med er et halvlevd liv og et hode som går i høygir for å slippe å kjenne etter.

Følelsene har sin egen logikk, like logisk og enkel som tankene og sinnets, hvis man først våger seg inn og ser dem for hva de er og hva de forsøker å fortelle. Følelser er emosjonelle reaksjoner på hendelser og på omverden, og i denne reaksjonen ligger verdifull informasjon. 
Når vi ikke gjør plass til våre følelser, og tør å kjenne på dem, går vi glipp av det de har å fortelle, og blir sittende som «offer» for effekten av dem. De tar oss med i en berg og dal bane av reaksjoner og nye hendelser som igjen får oss til å reagere. Vi blir sinte og skuffete, og rettferdiggjør reaksjonene med at det er andres handlinger som er gale. Det kan det jo godt være at de er, men det er dine følelser og ditt indre materiale som får deg til å reagere, ikke den andres handling.

Du er ikke dine følelser, du opplever dem. Det å identifisere deg selv eller andre ved det de føler bærer like galt avsted som å tro at sinnets versjon av virkeligheten er en objektiv sannhet.